I valg av tidsskrift for publisering av egne data skal vi være ambisiøse og målrettede. I hierarkiet av tidsskrift gir publisering ulik gjennomslagskraft og prestisje. Forskningskvalitet måles og vurderes ideelt sett for hver enkelt artikkel, men i praksis spiller tidsskriftets omdømme stor rolle.
Vi ønsker oppmerksomhet og gjennomslagskraft for egne forskningsresultater. Publikasjoner er det som kan sikre oss dette. Med tusenvis av medisinske tidsskrift gjelder det å velge hensiktsmessig. Alle forskere kjenner omdømmet til nøkkeltidsskriftene i eget fagfelt. Impact faktor og nivå 2-listing er hjelpemidler, men bør ikke ha avgjørende betydning for hva vi velger. Med gode forskningsdata skal vi være ambisiøse. Får man ikke avslag fra første tidsskrift, er det naturlig å tenke at ambisjonene var for lave. Avslag før aksept hører med, og ikke minst for de beste forskningsarbeidene.
Mange tidsskrift er useriøse, har manglende eller uakseptabel fagfellevurdering og publiserer omtrent alt de mottar. Slike røvertidsskrift skal ikke benyttes. NSDs register over godkjente tidsskrift er et godt hjelpemiddel, men mange av tidsskriftene på denne listen har lav prestisje.
Det er et politisk ønske om mer «open access» publisering. Faglig kvalitet og tidsskriftkvalitet skal for den enkelte forsker overstyre «open access» eller ikke. Selv om internasjonal forlagsvirksomhet har fortjenestemarginer et sted mellom legemiddelindustri og våpensmugling, kan ikke vi alene påvirke dette med vår publiseringspolitikk. Fortjeneste, forretningsmoral og forskningsetikk er heller ikke knyttet til «open access» eller ikke. Det arbeides for at forskningsinstitusjonene parallelt med publisering skal lagre alle sine egne artikler i et tilgjengelig vitenarkiv, og det vil være nyttig. Åpenhet og tilgjengelighet skal være kjennemerker for forskning. Initiativ for åpne data og åpen dialog om forskningsresultater er det all grunn til å støtte. Men for valg av tidsskrift for publisering bør kvalitet, renomme og gjennomslagskraft være avgjørende for valgene våre.
Nils Erik Gilhus
Instituttleder