Forskning og undervisning er som hånd i hanske

Solen skinner og jeg er lykkelig over at det er helg og jeg har fri.

Mye har skjedd i det siste. På K1 har vi vellykket gjennomført «Faculty lunch» og en undervisningsdag sammen med K2. Undervisningsprisen for K1 gikk denne gangen til Martin Biermann for hans nytenkning innen undervisning i nukleærmedisin. Vi gratulerer!

Akkurat nå sitter jeg i 4. etasje på AHH. Dagens obligatoriske møter er unnagjort, en midtveisevaluering for en forskerlinjestudent og et kollegaveiledningsmøte med fire andre kollegaer. Det er deilig å ha mer enn en halv dag til rådighet for egne sysler.

Denne uken har jeg vært bisitter ved sju midtveisevalueringer for forskerlinjestudenter som nå er i det som kalles forskerlinjeåret, dvs. ett permisjonsår med forskning.

Disse ungdommene imponerer. Alle har vært godt forberedte med gode presentasjoner. Det som er mest gledelig er at disse ungdommene også biter fra seg i diskusjonen. Jeg ønsker også å skryte av veilederne som tar seg den møye å inkludere disse unge forskerne i sin forskergruppe. Det er krevende i starten, men hvis veileder investerer tid og gir av seg selv får en mye tilbake på sikt. Mitt bilde på forskerlinjestudenten er; først kryper de, så går de noen skritt, etter hvert løper de og til slutt fighter de for egne resultater og meninger. Dette er i alle fall mitt bilde på hvordan disse unge forskerne utvikler seg. Forskningsmiljøet har studenten med på laget i 6-7 år og med et øremerket phd-stipend, som en kan søke etter at en er uteksaminert, så blir det ytterligere 2,5 år. Forvaltes denne tiden med struktur og konstruktive tilbakemeldinger er veien til phd-grad kort. Det er gledelig at vi i koronatid merker økt interesse for forskerlinjen og derfor er vi spente på hvor mange som søker i år – fristen er 1.10.21. Vi håper på mange gode og spissede søknader.

Jeg mener jo at forskning og undervisning er som hånd i hanske. Det bringer meg inn på temaet pedagogisk basiskompetanse, noe som dessverre har negativ klang hos mange. Selv har jeg undervist så lenge jeg kan huske, mer enn 35 år, og jeg formener å kunne det. Ingen har etterspurt denne basiskompetansen i pedagogikk tidligere. Må jeg virkelig ta disse 8 studiepoengene for å tilfredsstille en eller annen byråkrat? Kravet, som har vært der lenge, er nå materialisert – du kan ikke la være.

Jeg har gått på kurs og mange K1’ere med meg. Vi er snart ferdige med det nå – vi har basiskompetansen i boks. Har vi lært noe? Ja, absolutt. Jeg tenker at en er aldri for gammel til å lære noe nytt, sette det man allerede vet i et system. Jeg tror jeg tenker rett i forhold til undervisning selv om den pedagogiske litteraturen ikke er så lett tilgjengelig, i alle fall ikke for meg.

Jeg vil gi ros til pedagog og 1. amanuensis Monika Kvernenes som er leder for Enhet for læring. Siden enheten ble etablert i 2015 har hun jobbet målrettet med pedagogisk kompetansebygging blant underviserne. Hovedmålet er å bidra til best mulig læring for studentene og å gi underviserne pedagogiske metoder og hjelp til å forbedre seg som undervisere og tilretteleggere. Monika har arbeidet målrettet med å gjøre alle underviserne til bedre undervisere, slik at de kan hjelpe studentene til å lære bedre. Dette arbeidet ble kronet med en av fakultetets undervisningspriser for 2020. K1 gratulerer!

Nå er kl. 13.42- kan jeg tillate meg å gå hjem, mon tro – sola skinner jo?

God helg!

Vennlig hilsen
Anne Berit Guttormsen
Undervisningsleder K1