Author: Hilde Trosvik

Frederik Goplen er tilsatt som førsteamanuensis (20 % vikariat) frem til 30.09.2017. Fagområdet er øre-nese-hals.

Sepideh Mostafavi er tilsatt som stipendiat (100 %) i en periode på fire år fra og med 01.06.2017. Prosjekttittel er “Using stem cells to develop treatments for mitochondrial disease”. Hovedveileder er Laurence A. Bindoff.

Velkommen til Klinisk institutt 1!

Bli bedre kjent med Hartwig Kørner, som er tilsatt som koordinator for undervisning av medisinstudenter ved Stavanger universitetssjukehus.

Fortell litt om deg selv og din bakgrunn.
Jeg er gastrokirurg med snart 30 års fartstid innen kirurgi, og 28 av disse i Norge. Jeg er opprinnelig fra Tyskland og har studert medisin ved Universitetet i Groningen, Nederland. Jeg begynte min kirurgisk utdanning i Nederland og Tyskland, før jeg kom til Kristiansund i 1989. Etter et knapt år på Haukeland Universitetssykehus kom jeg i 1993 til Stavanger, hvor jeg har jobbet siden med en overlegestilling som gastrokirurg. I Stavanger kom jeg inn i et lite men ambisiøst forskningsmiljø, og kunne gjennomføre et doktorgradsprosjekt omkring akutt appendisitt, med Prof. Jon Arne Søreide som veileder. I løpet av disse årene fikk jeg anledning til å være med å bygge opp gastrokirurgisk forskningsgruppe ved Stavanger universitetssjukehus.

På slutten av 1990-tallet kom de første medisinstudenter til Stavanger, og vårt sykehus ble affiliert til Universitetet i Bergen. Jeg kunne bidra til desentralisert undervisning med en 20% bistilling som førsteamanuensis, og siden 2008 som professor II. Siden 2005 har jeg også hatt en bistilling ved Regionalt kompetansesenter for lindrende behandling ved HUS.

Hvorfor søkte du på stillingen som koordinator?
Jeg søkte denne stillingen fordi utdanning av nye kolleger er helt vesentlig for legeyrket – som for alle andre fag for øvrig. Det er veldig kjekt å møte unge mennesker som er nysgjerrige på faget som de har valgt, og som har store forventninger til å komme ut i praksis og møte den kliniske hverdagen. Da er det viktig å bidra til at dette møtet med legerollen blir bra og byr på gode opplevelser i forhold til pasienter, pårørende og kolleger. Det er helt åpenbart at studentene ikke bare er ut etter fakta og kunnskap, men også etter rollemodeller. Å møte dette behovet er like viktig som de rent faglige aspektene. På denne måten kan vi bidra spesielt godt til «profesjonssøylen» i den nye studieplanen. Dette er noe som jeg er veldig opptatt av.

Hva blir arbeidsoppgavene dine?
Arbeidsoppgavene blir å sørge for at studentene møter et godt læringsmiljø og finner seg til rette i den kliniske hverdagen på de ulike avdelingene. Dette er ikke bare avhengig av en person, men av mange andre kolleger, enten med bistilling ved UiB eller som ansatte ved Stavanger universitetssjukehus. Vi har heldigvis et velfungerende opplegg for studentene fra før, og de aller fleste studentene gir oss gode tilbakemeldinger. Dette skyldes utvilsomt også den fantastiske innsatsen som min forgjenger Prof. Kenneth Dickstein har gjort gjennom 18 år med medisinstudenter ved SUS. Det vil blant annet være viktig å tilpasse undervisningen til den nye studieplanen. Jeg ser frem til å fortsette den gode dialogen som vi har med våre institutter K1 og K2, samt de andre samarbeidende sykehus i regionen.

Hvilke forventninger har du til arbeidet?
Min største forventning er at SUS vil fortsette å være en utdanningsinstitusjon som studentene ønsker å komme til, og som skaper god læring for fremtidige kolleger. Samtidig håper jeg at jeg kan bidra til å videreutvikle det regionale samarbeidet også med tanke på forskning. Vestlandet er den nest største regionen i Norge med om lag en million innbyggere som skaper et veldig godt utgangspunkt for fremragende forskning. Her er det mange muligheter for alle sykehus i regionen.

Hvilke utfordringer og hvilket potensiale ser du mtp. undervisningen av medisinstudentene ved sykehuset?
Den viktigste utfordringen er å beholde en høy faglig standard som formidles av godt motiverte undervisere. Jeg tror at rollen som underviser kan bidra til at vi videreutvikler oss som både leger og mennesker – eller sagt på en annen måte: «Vi lærer så lenge vi har elever». Her ligger det et stort potensiale.

Legeyrket er i stadig forandring, og med et stadig raskere tempo. Medisinen har blitt mer teknifisert, og behandlingsmulighetene øker stadig. Den kliniske hverdagen preges i dag i stor grad av at leger – som også annet helsepersonell – bruker mye tid foran dataskjermen. Da synes jeg at det er veldig viktig å formidle til unge leger at den viktigste delen av jobben er «bedside» hvis vi vil lykkes som leger.